De siste årene har vi vært gjennom en konjunkturnedgang. Det har vært en verdensomspennende økonomisk nedgang som startet med at dotcom-boblen sprakk i IT-bransjen ved inngangen til 2001. Gryende pessimisme ble forsterket av økonomiske skandaler og terrorangrepene 11. september samme år, og vi fikk en bred nedgang som rammet så godt som alle næringer og bransjer verden over.
Nasjonalt fikk vi vår andel av både skandaler og konkurser. Det er nok å nevne Enitel, Finance Credit og Pan Fish. Norsk økonomi svingte veldig raskt fra overoppheting til generell nedgang. Norges Bank fikk problemer med å styre etter inflasjonsmålet, og vi fikk en periode med både høy rente og høy verdi på den norske kronen. De høye rentene drepte investeringslysten i næringslivet og eksporten ble rammet av for høy kronekurs. I vår region ble det problemer i alle våre viktigste næringer: fiskeri, fiskeoppdrett, møbelindustri, verftsindustri og skipsfart, og vi har sett permittering, oppsigelser og økende arbeidsledighet.
I nedgangstider er det mange som blir nedstemte og lurer på hva vi skal leve av i dette landet når hele eksportindustrien vår har problemer.
For å kunne ha en mening om hva vi som nasjon eller region kan tenkes å leve av i framtida, bør vi først se nærmere på hvilke trekk i nåtida som vi tror vil forsterke seg framover og dermed sette sitt preg på samfunnet. Det er selvsagt vanskelig å spå, men all planlegging bygger på at vi kan få en felles forståelse av hvordan framtida vil bli. En del av de trendene vi ser i dag er ganske tydelige og vil med stor sannsynlighet fortsette.
Reiser, transport og ikke minst elektronisk kommunikasjon vil fortsette å bli bedre og billigere. Flyt av varer og tjenester mellom land og mellom kontinenter vil dermed bli enklere. Det blir enklere å reise, og mennesker i alle deler av verden blir vant til å omgåes andre kulturer. Det vi kaller globalisering vil helt sikkert fortsette, og vi vil få nærkontakt med andre kulturer samme hvor vi velger å leve våre liv. Framtida er med stor grad av sikkerhet global og flerkulturell.
På grunn av globaliseringa vil større og større deler av vårt nærings- og arbeidsliv bli utsatt fra konkurranse fra andre land og andre deler av verden. Og dette gjelder på ingen måte bare tradisjonell industriproduksjon.
Produksjon av programvare til datamaskiner, spillemaskiner og mobiltelefoner er et typisk intellektuelt yrke som krever utdanning, erfaring og kreativitet. Vi liker å tro at bare høyt betalte eksperter i spesialiserte selskaper i Japan, USA og Vest-Europa kan utføre slike oppdrag. Sannheten er at nye selskap i vekstområder i India stadig oftere haler i land kontrakter om programmeringsoppdrag. Programmererne i dette området har sine universitetsgrader, men de kan leve billig og tjener en brøkdel av sine kollegaer i Tokyo, London eller Seattle.
Det ser heller ikke ut til at helse- og omsorgssektoren vil forbli skjermet for all framtid. Masseturismen gjør at stadig flere velger å kjøpe både helse- og omsorgstjenester i ferielandet, og reisevante eldre er åpne for forslagene om å tilbringe deler av alderdommen i områder med mildere klima og billigere pleiere.
I tillegg til globalisering er stadig raskere endringer noe som vil prege framtida. Organisasjoners evne til omstilling blir viktigere og viktigere. Gårsdagens svar er ikke de riktige i dag. Vi vil bli tvunget til å stille nye spørsmål og finne nye svar hver dag.
I vår industrialiserte del av verden er alle grunnleggende behov dekket og vi har overflod av alle ting. Trenden er at vi bruker større andeler av tid og penger til underholdning og andre typer opplevelser. Musikk, film, video og for den saks skyld nyheter er de nye forbruksvarene som konsumeres i uante mengder. De nye statussymbolene blir eksklusive reiser og opplevelser.
De siste seksti årene har nordmenn økt levestandarden sin veldig mye og vi framstår nå i sammenlignende statistikk som et av de rikeste landene i verden. Vi har brukt mye av rikdommen til å gi alle innbyggere i landet svært gode offentlige velferdsordning. Dermed har vi et høyt skattenivå og en stor og ressurskrevende offentlig sektor. Velstandsøkningen har medført at vi lever i et høykostnads land.
Selv om vi diskuterer om deler av offentlig tjenesteyting skal privatiseres, er det bred enighet om at vi ønsker å beholde velstanden og velferden vår. Vi er rike og ønsker å forbli et velstående land med gode velferdstilbud. Dermed er noen flere av premissene for framtida på plass: Våre framtidige arbeidsplasser må være liv laga i et land med høye kostnader.
Så i en framtid preget av globalisering, raske endringer og overflod: Hva slags virksomhet skal vi ha i høykostnadslandet Norge? Kan vi ta utgangspunkt i våre naturgitte forutsetninger? Golfstrømmen, fisken, fossene og oljen har gitt oss store verdier og utgjør til sammen fundamentet for dagens velstand. I tillegg er god plass og mye natur en ressurs som flere og flere setter pris på. I framtida vil kanskje øde snøkledde vidder være mye mer attraktivt enn overfylte badestrender. Med fornuftig forvaltning av naturressursene våre, vil vi ha dem som et grunnlag for både liv og næringsvirksomhet i lang tid.
I tillegg til velferdsgoder har vi også bygget ganske mye infrastruktur: Transportveier, vann- og strømforsyning og elektroniske kommunikasjonslinjer er nyttige i dag og er et godt utgangspunkt for å møte framtida.
Men naturressurser og infrastruktur er ikke nok i seg selv. Vår kompetanse har vært nødvendig for å omsette naturressursene til verdier i fortida, og den vil på ingen måte bli mindre viktig framover. Vi må ha og ta vare på all vår kompetanse om hvordan naturressurser mest mulig effektivt omsettes til salgbare produkter. Altså selve produksjonskompetansen. Dessuten må vi ha kompetanse om alle omkringliggende prosesser. I en verden med overflod av alle varer og tjenester blir alle former for markedsføring og salg bare viktigere og viktigere. Levedyktige bedrifter må over tid være like god eller bedre enn sine konkurrenter på innkjøp, markedsføring, salg og logistikk, og vi må ha masse kompetanse om organisering slik at vi kan sette alle funksjonene samme i effektive organisasjoner. Og ikke nok med det, vi må også kunne reagere raskt på endringer og forandre både hva vi gjør og måten vi gjør det på. Sosiale ferdigheter som motivasjon og kommunikasjon blir utrolig viktig for å få dette kompliserte lagspillet til å fungere.
Hittil i oljealderen har vi brukt mye felles ressurser på å gi unge utdanning og bygge opp utdanningsinstitusjoner. Norge har en ressurssterk befolkning med høy kompetanse. Vi har hatt råd til å gi alle som ønsker det gratis utdannelse og vi har fortsatt mindre lønnsforskjeller enn de fleste andre land. Derfor er høy kompetanse relativt billig i Norge. Det er kanskje vårt aller viktigste kort i det spillet vi kaster oss inn i.
Det siste halvåret har både verftsindustrien og organisasjonene innen skipsfarten kommet med sterke krav om støtte fra det offentlige. Kravene kommer fra næringer som alt har støtteordninger, og de skyver permitterte arbeidere og sårbare lokalsamfunn foran seg.
På kort sikt er sannsynligvis nedgangen i industrien stoppet i denne omgang på grunn av at kronekursen nå har blitt vesentlig lavere, men på lang sikt er det dystre utsiktene for tradisjonell industri i høykostnadslandet Norge. Heldigvis ser vi klare tendenser til at også verftene i vår region er villige til å omstille seg med å satse på kompetansen og kjøpe jern fra land som kan sveise det sammen billigere.
I etablerte bransjer vil de bedriftene som klare seg i konkurransen alltid bli mer effektive på alle nivå, og de klarer å produsere mer med like mange ansatte. I oppgangtider er alle fornøyde med det, for økende etterspørsel tar unna produksjonsøkningen. Men så snart vi får stagnasjon eller nedgang får vi overkapasitet.
Sett i dette perspektivet er støtte til bedrifter etablerte bransjer en svært dårlig strategi fra de offentlige. Vi må akseptere at både omstrukturering og nedleggelser er en nødvendig del av rasjonaliseringen. Spesialordninger som nettolønn og utvidet adgang til permitteringer er også med på å forsinke nødvendig omstilling.
Det er i de små bedriftene nye arbeidsplasser skapes. Og summen av mange små blir gjerne hele nye næringer, men så lenge de er små, er de ikke så lette å få øye på. De små har ingen sterke næringsorganisasjoner som taler deres sak. TBL og NHO er store og ressurssterke, men de nye virksomhetene der nyskapingen og omstillingen skjer har ikke etablert sine interesseorganisasjoner ennå. De har nok med å sikre inntektene til egen virksomhet fra dag til dag.
Omstilling, innovasjon og nyskaping er nødvendig. Dermed er det også nødvendig å legge ned arbeidsplasser. Nedgangstider setter fart i nyskaping og omstilling rett og slett fordi vi blir nødt til å gjøre forandringer for å overleve.
Et ordtak fra Asia sier at når forandringens vinder blåser, søker noen ly mens andre går ut for å bygge vindmøller. For å lykkes i framtida må vi bli en nasjon av vindmøllebyggere som trives med sterk og skiftende vind. Vi har alle forutsetninger for å klare oss – spesielt på vår kant av landet.