Mange lurer på hvem som eier Internett og som sitter på toppen og skummer fløten av den veksten som nå skjer. Ingen eier Internett alene, og det vanlige i den tidlige perioden, var at institusjonene tok det økonomiske ansvaret for egne maskiner og at to naboinstitusjoner delte kostnadene med en felles kommunikasjonslinje. Fordyrende avregningsrutiner ble dermed i stor grad unngått. Etter at nettet ble åpnet for kommersiell utnyttelse kan de som ønsker det i dag kjøpe seg inn i eksisterende infrastruktur på ulike nivåer. Det betyr at vi i tillegg til den teknologiske standardisering, også får en standardisering av de tjenestene som gir tilgang til nettet. Tilgang til Internett er i dag bokstavelig talt hyllevare. Også denne standardiseringen fører til at vi får mange aktører, konkurranse og gode og billige tjenester.
De åpne standardene på Internett går helt til topps. De viktigste tjenestene som elektronisk post, news og World Wide Web er alle spesifisert av åpne standarder. Men vi ser i dag at de store dataselskapene kjemper for å få styring over standardene. Netscape med sine utvidelser til Web, Sun med Javateknologien og Microsoft med sine Internett-tillegg til Windows er klare eksempel på dette. Det har vist seg før at dersom en aktør virkelig klarer å få styring med en nøkkelteknologi og misbruker denne posisjonen, så vil Internett-samfunnet raskt finne fram til alternativer.
Et aktuelt eksempel på dette er at nettet innen få år vil bli så stort at man vil gå tom for adresser. Det gjelder IP- adressene på 32-bit som brukes for å gi en unik identitet til hver enkelt maskin. Men fagfolkene har selvfølgelig lenge forutsett dette problemet og utvidelsen av adressene er både spesifisert og i ferd med å gjennomgå prosedyren for standardisering. Overgangen til de nye adressene er planlagt, og det vil bli gjennomført på en gradvis måte ved at ny og gammel versjon kan brukes samtidig i en overgangsperiode. På lignende måte har andre problemer blitt løst før, og vi har stor tro på at også framtidige utfordringer vil bli løst på samme måte.
I vår daglige bruk ser vi at kapasitetsutnyttelsen på Internett på mange måter fungerer på samme måte som for vegnettet. Dersom det oppstår kø på en strekning på bestemte tider av døgnet, så vil det umiddelbart føre til at noen brukere velger andre strekninger eller andre tidspunkt. Det vil også oppstå et krav om at kapasiteten på denne strekningen må økes, og med stadig bedre og billigere teknologi og med tilbydere som vil holde på kundene sine, blir slike krav gjerne innfridd. På denne måten utnyttes kapasiteten på en effektiv måte, og Internett bygges ut i en takt som er styrt av brukernes krav om kapasitet.
Coctailselskapeffekten er et fenomen som viser seg når mange mennesker samles fysisk. Alle prater lavmælt i små grupper til å begynne med, men ettersom antall personer stiger, vil støyen fra de andre føre til at flere og flere hever stemmen, og til slutt roper alle uten å bli hørt. Med for mange brukere kan også støynivået i et elektronisk forum bli for høyt, og det kan lett føre til at ressurspersonene ikke lenger vil investere sin tid i informasjonsutvekslingen. Disse problemene blir forsøkt løst ved å dele opp i stadig snevrere interessegrupper og ved å forsøke å oppdra de nye brukerne til saklig og nøktern diskusjon og informasjonsutveksling. Noen forum ser ut til å lykkes med dette, andre ser ut til å være ødelagt for alltid. Disse problemene er ikke av en slik karakter at de på noen måte vil bremse veksten, men dersom de elektroniske møteplassene mister sin betydning, vil bruken av nettet endre karakter i retning av at hver bruker blir mindre deltaker og mer mottaker.
Så hverken når det gjelder grunnleggende teknologi eller kapasitet ser vi noen fare for at nettet skal bli rammet av sin egne vekst, men det kan se ut som om store mengder nye brukere representerer en trusel mot de elektroniske møteplassene.
Banker og andre finansinstitusjoner arbeider for å etablere tjenester på nettet, og vi tror at det raskt vil bli populære tjenester. Internett standardiser måten å kommunisere på, og bankenes online-tjenester har vært i bruk i av bedriftskunder i mange år. Alt ligger til rette for en rask utbredelse i det private markedet.
Kjøp av reiser er en annen tjeneste som ligger vel til rette for utbredelse på nettet. Informasjonssystemene er på plass mellom salgsleddet og produsentene, og det eneste som skal til er at noen tør å la brukerne selv få tilgang til bestillingssystemene. Vi tror at hvis ikke de etablerte aktørene vil tilby dette, så vil nye aktører komme inn og ta store markedsandeler.