Politisk redaktør i Sunnmørsposten, Harald Kjølås problematiserer i sin kommentar 6. januar at internett har gitt oss alle muligheter til å ytre oss i offentlighet. Han mener rett og slett det blir for mye og for dårlig og at det blir vanskelig for den vanlige bruker å finne fram. Videre er han redd for at gratistjenester på nettet ikke er liv laga. Han konkluderer med at det fortsatt skal være journalister og redaktører som skal kvalitetssikre og gjøre utvalg for oss andre. Jeg har stor respekt for de politiske analysene til Harald Kjølås, men når han forsøker å analysere utviklingen på nettet overser han de viktigste utviklingstrekkene.
Men det har altså kommet en lang rekke av ulike tjenester der hver enkelt av oss kan publisere sitt eget innhold. Personlige hjemmesider med gjestebøker og forum har vi hatt lenge. Disse ble videreutviklet til de svært populære bloggene, og i det siste har vi fått mellom andre MySpace og YouTube der brukerne kan publisere musikk og film.
Via disse tjenestene skapes det hele tiden ufattelig store mengder innhold, men jeg deler på ingen måte redaktør Kjølås oppfatning av at det ikke er mulig å se skogen for bare trær. Det var kanskje vanskelig å finne fram på internett da web var i sin spede begynnelse for 10 år siden, men avanserte tjenester basert på katalogisering, indeksering og søking har jo kommet til nettopp som en respons på behovet for å finne fram.
Yahoo var av de første som ble store og verdenskjente bare på nett, og de startet med en liste over kategoriserte linker. En emnekatalog for å hjelpe brukerne med å finne fram. AltaVista var tidlig ute med en avansert tjeneste som gav brukerne mulighet til å søke i den stadig økende mengden av websider på all verdens nettsteder, men de klarte aldri å finne fram til en forretningsmodell som de kunne leve av, og de ble offer for oppkjøp og omorganiseringer i databransjen.
Ulempen med de tidlige søketjenesten var at brukerne ofte fikk veldig mange treff og ingen indikasjon på hva som var viktigst, men så kom Google på banen med sin unike rangering av treffene og ble på utrolig kort tid den mest brukte søketjenesten. De hadde heller ikke noen god plan for hvordan de skulle sikre seg inntekter da de gikk på nett. Oppfinnerne og grunnleggerne kom fra det akademiske miljøet, og de var i starten usikre på hvordan brukerne ville reagere hvis det kommersielle innslaget ble for sterkt. Etter at de fikk inn en fra næringslivet som direktør, fant de måter å tjene penger på som var så effektive at Google nå regnes som den eneste aktøren som er i posisjon til å true giganten Microsoft. Det ligger an til et oppgjør mellom to kjemper i grenene IT og medier.
Googles søketjenester og forretningsmodeller er helt sentrale for utviklingen på nettet, og de griper rett inn i vår analyse av hvordan tjenester som er gratis for brukerne blir finansiert og hvordan innholdet på nettet blir kvalitetssikret.
Googles metode for å avgjøre hvilke websider som er mest relevante, er i utgangspunktet ganske demokratisk. Metoden tar hensyn til hvor mange linker som peker inn til en side og hvor stor andel av brukerne som klikker seg inn på siden. Linkene og klikkene inn til en side blir altså tolket som stemmer for at en side er god og relevant.
Google er ikke alene om bruke kritiske blikk fra det store antallet brukere på nettet til å sikre kvaliteten. Både dataprogrammene som utvikles på en kjempedugnad i Linux-prosjektet og innholdet i det populære nettleksikonet Wikpedia blir kvalitetssikret av et stort antall lesere som kan korrigere feilene, og det er ingen tvil om at det virker godt.
Men denne tilsynelatende idealismen er bare en side av Google, for selv om de har et motto om at de ikke skal være onde, er den andre siden temmelig rå kommersialisme. Annet er det vel ikke å vente av det som tross all positiv imagebygging, er et amerikansk børsnotert selskap.
Den mest kjente av de svært lønnsomme forretningsmodellene er salg av betalte oppføringer på Googles søkesider. Betalte oppføringer er små tekstblokker som kommer opp sammen med resultatet av et søk. De er tilpasset det brukeren søker etter, og er ofte like relevante som de automatiske treffene. Dermed har annonsøren fått eksponert seg for en potensiell leser eller kunde. Og er den lille teksten i annonsen interessant nok, vil han også få besøk til nettstedet sitt. Virksomheter som kan betale for seg, kan få så mye besøk de bare vil.
Den andre forretningsmodellen til Google er ikke så godt kjent, med den har stor innvirkning på utviklingen av nye tjenester på nettet. Den ligner på et tradisjonelt annonsenettverk, men er mer automatisert og mer avansert. Ved å legge inn en liten kode får utgivere annonser på sidene sine. De store databasene til Google holder rede på innholdet på hver side og sørger for å legge ut mest mulig relevante annonser. Den som driver et mye besøkt nettsted får del i inntektene fra annonsørenes markedsbudsjetter, og denne pengestrømmen er grunnlaget for etablering og videreutvikling av tjenester og innhold som er gratis for brukerne. Google sitter midt i inntektsstrømmen som en edderkopp i nettet, effektiv og svært lønnsom.
Annonseinntekter er ikke nødvendigvis den eneste inntektskilden. Det er vanlig at brukerne kan velge mellom en gratisversjon av tjenesten med annonser eller betale et rimelig abonnement for en reklamefri versjon. Pr i dag er en liten andel av de samlede markedsbudsjettene som blir brukt på nettannonsering, men pengestrømmen er likevel stor nok til at stadig nye gratistjenester kommer på nett. Det er svært sannsynlig at mer annonsering på nett, vil gi god grobunn for ennå flere og ennå bedre tjenester i framtida.
Hva blir så journalistenes rolle i dette bildet? Vi har i dag et stort mangfold at store og små medievirksomheter på nettet, fra privatpersonen som skriver sin private blogg til store mediehus med mange ansatte i ulike yrkeskategorier. Dynamikken er stor i dette området, og det er sannsynlig at utviklingen vil fortsette. Det er også god grunn til å regne med at de som har talent for å lete fram aktuelle saker og evne til å formidle på en måte som vekker interesse og tiltrekker lesere og seere, vil finne åpne kanaler i framtidas mediehverdag. Trolig vil også mulighetene til å skaffe seg direkte inntekter fra innholdet som skapes bli minst like store som i dag.
Derimot tror jeg at redaktørens rolle vil bli mye endret og at de uavhengige redaktørene slik vi kjenner dem, mest sannsynlig vil forsvinne helt. Både dagens virkelighet og den framtida vi har skissert tyder på at framtidas ledere av medievirksomheter vil være mye mer styrt av kommersielle interesser enn det vi er vant til. Men det er min oppfatning. Både redaktør Kjølås og andre som leser dette er helt sikkert uenige med meg, og jeg inviterer til å fortsette diskusjonen. Både Sunnmørspostens nettutgave og bloggen min er åpne for kommentarer.