Bransjefolk regner med at vi nordmenn til sammen tar over en milliard foto hvert år. I spørreundersøkelser oppgir vi at det å ta vare på minner og at vi er glade i bilder er de viktigste grunnene til å fotografere. Foto vekker minner og vi gleder oss over bilder av kjente og kjære personer og av små og store begivenheter. Gamle bilder gir rik og detaljert informasjon om fortida.
Aldri før i historien har vi laget så mye dokumentasjon av vår egen samtid, men digitale bilder er flyktige og sårbare, og verken databransjen eller vi brukere ser ut til å være spesielt opptatt av sikkerheten. Det er derfor et åpent spørsmål hvor mye som vil bli bevart for ettertiden. Vil våre oldebarn kunne glede seg over bilder av oss på samme måte som vi kan se på gamle bilder av våre oldeforeldre?
Både digitale kameraer og datamaskiner er produkter i et globalt massemarked. Det er mange produsenter og hard konkurranse. For å henge med i den tøffe konkurransen, må produsentene stadig komme med nye produkter.
Det er positivt for oss forbrukere at vi stadig får bedre produkter til lavere pris. Men de raske endringene fører også til at det i mange tilfeller er umoden teknologi som kommer på markedet og det øker sjansen for feil. Produsentene er i tillegg ganske kyniske og bruker gjerne spesielle tekniske løsninger for å binde oss som kunder til sine produkter. Det kan bli et problem hvis vår produsent er en av de som må gi seg i konkurransen.
Databransjen er på mange måter fullstendig historieløs. Flere ganger i den forholdsvis korte historien har helt nye tekniske løsninger kommet til og tatt over så godt som hele markedet. Minimaskiner tok over for stormaskiner. PCer overtok for minimaskinene. Det neste er sannsynligvis avanserte mobiltelefoner i kombinasjon med tjenester på nettet. Hver gang det har kommet slike skifter, har det vært helt nye aktører som har tatt over dominansen og de har ikke bygget videre på løsningene og erfaringene fra de gamle aktørene.
Et digitalt bilde i en datamaskin er lite verdt alene. For at vi skal kunne se bildet er vi avhengige av at en hel rekke tekniske systemer fungerer feilfritt. Er bildene på en CD, må selve CDen være feilfri og CD-spilleren må kunne lese formatet på disken. Operativsystemet og filsystemet i datamaskina må kjenne igjen filene og kunne tolke innholdet korrekt. Og i tillegg må vi ha et program som kan lese bildefilene og tolke bytes og bits som et bilde og vise det fint på en fargeskjerm.
De fleste av oss vet at disken i datamaskina kan bli ødelagt og at vi derfor må ta sikkerhetskopier. Da CD-brennere kom på markedet, ble vi alle anbefalt å ta sikkerhetskopier ved å brenne egne CD. Ivrige selgere hevdet at dette var mediet for evigheten og at CDene ville holde i minst 100år.
Nå viser det seg at holdbarheten slett ikke er så lang likevel, og at det er stor forskjell på hvor lenge CDene holder. Kvaliteten varierer i utgangspunktet, og i tillegg betyr det mye om CDen utsettes for sollys, varme eller fuktighet. CDene bør lagres mørkt, tørt og ved stabil, men ikke for høy temperatur.
Den sikreste og enkleste måten for å ta vare våre foto for ettertiden er den gode gamle med å få laget papirkopier av høy kvalitet og oppbevare dem på en trygg måte for eksempel i et album. Det koster litt både i form av tid og penger, så for de fleste av oss blir det bare de mest verdifulle bildene som blir bevart på denne måten. Fotobøker er et nytt alternativ som er verdt å forsøke. Da får du samlet bilder og tekst i en bok som du kan lage flere kopier av og dele med alle som har glede av det. Siden dette er nytt er det fortsatt usikkerhet om holdbarheten blir god nok, men det må være lov å håpe på at bøker med fargetrykk vil holde seg fint i mange tiår.
En viktig forutsetning for å bevaring av digitale foto, er å organisere bildefilene på en slik måte at du har oversikt og kontroll. Du bør bestemme deg for en datamaskin og en disk som skal være hovedarkivet og så må innholdet i hovedarkivet organiseres på en oversiktlig måte. Vi må bruke mappene på datamaskina for å organisere bildene. Bilder som hører sammen lagres i samme mappe. Vær ikke redd for å bruke mange mapper og aksepter at det finnes mapper med bare et eller to bilder i. Disse mappene bør så organiseres kronologisk ved at vi har en mappe pr år og hvis vi tar veldig mange bilder kanskje også en mappe pr måned.
Det krever litt kunnskap og disiplin, for ulike programmer og funksjoner vil prøve å foreslå ulike mapper for lagring av bildene dine. Da må vi overstyre slik at bildene havner på sin rette plass.
Bildene som vi lagrer i arkivet, må være de som vi henter fra digitalkameraet før vi har gjort noen endringer. Alle endringer vil forringe den tekniske kvaliteten på bildene, og på samme måten som vi tidligere tok godt vare på filmstripene med negativer, må vi nå ta vare på de originale bildefilene.
Pass også på at all tilleggsinformasjon blir bevart i hovedarkivet ditt! Bildefilene inneholder informasjon om når bildet ble tatt, hva slags kamera som ble brukt og en del av innstillingene på kameraet. Denne tilleggsinformasjonen kalles metadata og den er viktig både for vår egen bruk og for andre som skal finne fram i arkivet.
Etter at vi har full kontroll på hovedarkivet, er det på tide å tenke på en sikkerhetskopi. Sikkerhetskopien tar vi for å sikre oss mot feil på disken eller angrep av datavirus på den maskina der hovedarkivet ligger. Flyttbare disker har etter hvert blitt så billige og enkle å bruke at det vil være den enkleste løsningen for de fleste. Ved å oppbevare den flyttbare disken på et annet sted enn hovedarkivet, vil vi også være sikret mot brann eller vannskade.
Første gangen vi tar sikkerhetskopi kopierer vi hele hovedarkivet over på den flyttbare disken. Deretter må vi etablere en rutine slik at nye bilder både blir lagret i hovedarkivet og i sikkerhetskopien. Personlig har jeg en rutine der jeg ikke sletter noen bilder fra kameraet før alle bildene er lagret både i hovedarkivet og i sikkerhetskopien. Da er det også viktig å ha noen ekstra minnekort når man er ute og tar bilder.
Med to arkiver og rutiner for arkivering er vi trygge for bildene på kort sikt. Videre framover må vi bare sikre oss at arkivene er intakte hver gang vi gjør endringer på datasystemene. Hvis vi kjøper ny PC, nytt program for bildebehandling eller oppgraderer til nytt operativsystem, må vi forvisse oss om at begge bildearkivene fortsatt er fullt brukbare. Da kan vi klare å gi neste generasjon en digital arv.